Det har vært mye snakk om eventyrsyklenes fantastiske ytelse utenfor asfaltveiene. Vi ba en VM-medaljevinner i enduro sjekke om det stemmer for Africa Twin og KTM 1190R. Det ble litt av en test.
En grøft fylt med vann, søle, løyper og masse annet muffens. Lenger bort skimtes en bro.
– Jo visst kommer vi over med disse syklene, vi prøver i det minste, roper Matti Seistola, VM-medaljevinner i enduro.
– Jeg vet ikke hvordan du vil gjøre det, men jeg har i hvert fall tenkt å kjøre der. Setter du deg fast, så redder vi deg nok, fortsetter han å rope. Selvfølgelig. Hvordan i helvete havnet vi her? Ok, vi spoler tilbake et stykke. Ideen til testen fikk vi egentlig fra produsentenes reklameannonser. De nærmest roper ut den fantastiske ytelsen og hvor godt man kan ta seg frem med disse beistene på 200 kilo på steder der man aldri vil kunnekunne kjøre med en touringsykkel.
Akkurat som man tidligere skrev i reklamen: ”For menn som velger sine egne veier”. Slikt skryt vekker fordommer. Det utvikles alt mulig dingeldangel til syklene, og likevel skal man kunne kjøre enduro med dem, sies det. Sjefredaktøren syntes at vi måtte gjennomføreen slik duell, og gjerne i enduroløypa. I samme åndedrag stilte magasinets høytskattede medarbeidere spørsmålstegn ved den bortkomne finske redaktørens føreregenskaper, og spurte om vi ikke kunne finne en vaskeekte andrefører. Og vi fant en slik.
Proff innen både motocross og enduro
Matti Seistola har vært proff innen både motocross og enduro. Innen motorcross ble han europeisk mester, og i VM-serien havnet han blant de ti beste da poengene var regnet ut. Enduroen førte med seg både ære og berømmelse i form av VM-medaljer. Men nå til saken. Det var klart som et egg at den ene motorsykkelen skulle være Bikes testvinner Honda Africa Twin. Som utfordrer valgte vi KTMs 1190 Adventure R. I paradiset Loppis arrangeres det endurosafarier som overhodet ikke mangler villmarksfølelse. Om det så er spørsmål om en kompisdag med ekstremsport-tema eller firmafest, er Loppis det rette stedet. Det vil si om du setter pris på enduroeventyr. For oss passer dette stedet som hånd i hanske, for her finnes det ikke bare enduroløyper, men også en litt bredere bane.
Som utfordrer til Bikes testvinner Honda Africa Twin valgte vi KTM 1190 Adventure R
– JEG TAR KTM-en, sa Seistola. Ok, ikke noe ”hvem drar det lengste strået” her. Seistola startet motorsykkelen og satte kursen mot grusen. Begge syklene ble utstyrt med riktige dekk, Hondaen fikk kanskje hakket bedre dekk. Vi kjørte et stykke på grusveien, og så gasset enduromester Seistola rett inn i skogen. Ja vel, noe alternativ fantes jo ikke, og det kan konstateres at redselen nok begynte å krabbe nedover ryggraden hos den tregeste av førerne. Det ble en fæl tur. Det føltes som om motorsykkelen ikke beveget seg noe sted, i det minste ikke dit jeg ville at den skulle kjøre.
Det ble en fæl tur. Det føltes som om motorsykkelen ikke beveget seg noe sted, i det minste ikke dit jeg ville at den skulle kjøre.
LES OGSÅ: Fottøyet som gir tryggere MC-kjøring
Hondaen har et litt høyere kåpeglass enn normalt, og det krasjet titt og ofte med hjelmens hakebeskytter. Det verste var likevel at motorsykkelen knapt beveget seg forover.
Så klart bannet og svertet jeg over både motorsykkel, kjørerute og hele ideen bak testen, helt til jeg kom på at jeg kanskje hadde glemt noe. I nervøsiteten og spenningen i begynnelsen hadde jeg glemt å slå av all den morsomme elektronikken, for eksempel tractioncontrol. Jeg koblet ut systemet helt, og snakk om at det begynte å skje saker og ting. Motorsykkelen endret seg totalt, og farten bare økte.
Stien ble stadig mer steinete, men merkelig nok føltes Africa Twin veldig trivelig. Den var passe lett håndterlig og føltes ikke tung i det hele tatt. Vindskjermen var altfor høy, men for øvrig var det bare å nyte kjøringen, til … Et jævlig smell og en hårreisende skrapelyd lød i Loppis skoger. Eksosrøret på Hondaen sitter veldig lavt, og soliditeten ble satt på en liten prøve. I enduro skal man kjøre over steinene, ikke mellom dem, men hva skal man gjøre? Det var ikke noe som røk, men det ble fullstendig klart at denne motorsykkelen ikke helt egner seg til å kjøre mellom eller over enkelte steiner. Bakkeklaringen er for lav.
– Helsike, så skremt jeg ble, ler Seistola, og konstaterer at det ikke var slike problemer med KTM-en. Og det er nok to grunner til dette. Seistola er en fjærvekter, og han kan å kjøre. Begge syklene har samme bakkeklaring ifølge spesifikasjonene fra fabrikken.
– KTM-en føltes vanskelig i begynnelsen, men da jeg fant balansen, skjøt den fart, fortsetter Seistola. – Tyngdepunktet er litt høyere, og dette gjorde at den spesielt i begynnelsen føltes litt ustø. Motorsykkelen har tilstrekkelig mye effekt, kanskje til og med litt for mye, og gassen svarer med å drøye litt. Tross alt er førsteinntrykket virkelig positivt, jeg hadde aldri trodd at den ville være så god å kjøre, avslutter han.
Vi byttet sykler, og merkelig nok var det lettere å kjøre KTM-en over steinene. Rammen tar ikke i like lett, selv om kjøreegenskapene er mer diffuse og føreren betydelig tyngre.
Vi nølte litt først, men så dro vi på så søla skvatt
Hondaen var likevel lettere å håndtere enn KTM-en, som imidlertid er klart mer egnet for terrengkjøring. Ifølge førsteinntrykket er følelsen av lav vekt en fordel for Hondaen, og dette skyldes sikkert det lave tyngdepunktet. Den oppleves som lettere å håndtere, mens KTM-en føltes litt høy. Men som sagt, den hadde mer racingegenskaper, og den virket litt mer egnet for skogskjøring.
Klare forskjeller mellom Africa Twin og KTM
Det er tydelig at det finnes forskjeller mellom syklene, da det er to helt ulike modeller. KTM-en har en 1195 kubikks motor med 150 hestekrefter, mens Hondaens 999 kubikkseffektkilde huser 95 hester. Motoren iKTM-en er så klart sterkere, men dette betyr ikke at den er bedre i skogen.
–Hondaen var svært trivelig å kjøre på stiene. Tyngdepunktet var lavt, motoren svært pigg, og veldig enduroaktig. Clutch og gasskontroll var svært bra og gassresponsen det samme, så den var svært lett og fin å kjøre, lød den profesjonelle førerens kommentarer om Hondaen.
Begge førerne syntes Africa Twin var lett, men spesielt Seistola la merke til den myke fjæringen.
– Bakparten er hard, sikkert fordi den skal tåle to personer, men på den andre siden er fronten veldig myk. Justering av mykheten i bakparten hjalp ikke, for fronten slo gjennom likevel. En positiv overraskelse var hvor bra begge er på endurostiene. Hvis man bare unngår de verste gropene, konkluderer Seistola.
I løpet av dagen ble forholdene enda mer utfordrende. Seistola gasset på ganske friskt, og i oppoverbakkene ble syklene mer enn gjerne kjørt med forhjulet i luften. KTM-en elsker å være høyt oppe i luften. Forskjellene ble tydelige mellom de to syklene, siden VM-medaljevinneren ikke torde å hoppe like aggressivt med Hondaen. KTM-ens fjæring kunne enkelt justeres, og var overhodet ikke like myk som fjæringen på Hondaen, som innimellom bunnet i utfordrende groper. Derfor overlot han hoppingen til den østerrikske fabrikkens modell.
– Det holder nå! Ikke mer skog og søle! Der er grusveiene som fører til asfalten!
Til slutt kom vi frem til dagens største utfordring, å ta oss over en svært våt grøft. Vi var litt skeptiske, men til slutt dro vi på så mye det gikk i søla. Latteren ga gjenlyd, og sølespruten sto.
Med sølete ansikt stilte vi dagens store spørsmål: hvilken er den beste motorsykkelen? – Et veldig vanskelig spørsmål sidenbegge er bra. Men om jeg må velge, blir det Hondaen.
Takket være det lave tyngdepunktet og lettkjørtheten føles den mer enduroaktig. KTM-en hadde sine gode sider, men stort sett falt Hondaen mer i smak, forteller Seistola. Mosjonisten føler seg forpliktet til å holde med den profesjonelle føreren, siden Africa Twin var lettere å kjøre. Motoren, med lavere effekt, var piggere i skogen, og motorsykkelen var mye lettere å holde på stien, spesielt for den mindre erfarne føreren.– KTM-en har mange finesser, for eksempel er traction controlen mye bedre. Det er imidlertid kun aktuelt på grusvei.
Jeg hadde ikke helt trodd dette i begynnelsen, men Hondaen vinner duellen. Den kan til og med kjøres overraskende fort og sikkert, men på den andre siden er KTM-en morsommere, siden man kan hoppe med den, avslutter Seistola med en latter.
I det store og hele var opplevelsen og erfaringene veldig bra med begge syklene,som innfridde alle reklameløftene. Det trodde ikke noen av førerne før kjøringen begynte. Enkel menyhåndtering og tradisjonell turteller. Doble 320 mm skiver. Flertrinns ABS med god virkningsgrad. Lyktene sitter i høyden istedenfor ved siden av hverandre. To store felt for visning. Hastighet og turtall øverst. Firestemplede kalipere og 310 mm skiver gir god stoppekraft.
Honda CRF1000L Africa Twin
To store felt for visning. Hastighet og turtall øverst.
Firestemplede kalipere og 310 mm skiver gir god stoppekraft.
Africa Twin har en moderne og aggressiv look.
Africa Twin har en moderne og aggressiv look. På papiret skiller det ikke mye mellom dem. Vekten og chassismålene er nesten identiske. KTM-ens 55 hester sterkere motor er ikke bare en fordel når det gjelder avansert kjøring utenfor det offisielle veinettet.
KTM 1190 Adventure R
Enkel menyhåndtering og tradisjonelle turteller.
Doble 320 mm skiver. Flertrinns ABS med god virkningsgrad.
Lyktene sitter i høyden istedenfor ved siden av hverandre.
Jeg var helt sikker på at KTM skulle være den beste, men akk, så feil jeg tok. Selv om forskjellen er hårfin, gjelder ”less is more” virkelig i tradisjonelle finske enduroløyper. Mindre motor, mindre effekt, men desto mer anvendbare krefter. Det er hva Hondaen bød på. Motorsykkelen var betydelig lettere å holde på stiene, og det lavere tyngdepunktet hjalp godt til. KTM-en har bedre traction control, og den slo ikke like lett nedi steinene som Hondaen. Men den krever en mer erfaren fører, som Seistola. For meg representerte Hondaen kjøreglede på sitt beste.Vesa Koivunen
Tekst: Vesa Koivunen Foto: Heidi Koivunen
I 1988 fant Africa Twin opp Adventure-segmentet. Og i 2017 gjenerobret den det. Legenden Africa Twin er tilbake i helt ny innpakning, med teknikk og elektronikk av ypperste sort.
